Jeg er forvirret…

I mitt forrige innlegg skrev jeg at dette innlegget skulle være «København, del 2». Det innlegget kommer, tro meg, men jeg måtte bare skrive dette innlegget fordi jeg kom over noe på aftenposten.no.

Det første jeg fant var meldingen fra helseministeren vår, Jonas Gahr Støre (Ap), som vil legalisere røyking av heroin for å få ned antall overdoser blant sprøytenarkomane. Et godt tiltak, uten tvil, og helt sikkert godt ment. Jeg mener selv -og jeg er ikke alene om det- at forbudet virker mot sin hensikt og at myndighetene burde oppheve totalforbudet mot narkotika. Behandling funker bedre enn straff. Folk bør velge selv hva de putter i kroppene sine.

Og med tanke på den siste setningen kommer vi til nyhetssak nummer to: Eksperter ønsker røykfritt Norge i 2040.
Unnskyld meg, men… Hæ!? Så på samme dagen som helseministeren gjør et steg i rett retning ved å si at røyking av heroin burde blitt legalisert, velger helsedirektoratet å komme med en melding om at de vil inngå et forbud mot røyking av tobakk. Jeg måtte faktisk sjekke kalenderen for å forsikre meg om at det var første mars, ikke første april.

Denne måneden skal Tobakksskadeloven behandles i stortinget. Vi får se på hvilken måte myndighetene kommer til å vri ekstra penger ut av oss mens de begrenser oss i vår hobby denne gangen.

Snart kan dette bli legal…

…mens dette kan bli ulovlig.

 

Røykeslutt – farvel sigaretter

Dagens innlegg handler dessverre ikke om piper eller pipetobakk. Nei, dagens innlegg handler om sigaretter og hvordan det er å slutte med de.

Alle har hørt mirakelhistoriene om folk som sluttet å røyke: det var det mest vanskelige de noen gang hadde gjort, de ble gretne, men de følte seg mye mye bedre i løpet av noen få dager. Bortsett fra å bli lett irritabel er det absolutt ingenting negativt som skjer når man slutter å røyke. Ja, og så kan det jo hende at man legger på seg et par kilo, men mye verre enn det blir det ikke.

For en og en halv uke siden stumpet jeg min siste sigarett. Igjen. For -så vidt jeg husker- fjerde gang. Grunnene til å slutte har egentlig alltid vært de samme: sigaretter er dyre, de gir meg veldig lite glede, de smaker ikke noe særlig gode, de stinker, osv. Grunnene til å starte igjen har egentlig også alltid vært de samme: en god del av vennene mine røyker, ikke-røykere er som regel ikke de mest morsomme mennesker å henge med på en pub, og det er alltid noen som bommer bort en røyk etter at jeg har fått i meg et glass for mye… dagen etterpå kjøper jeg da en ny pakke Luckies.

Første gang jeg sluttet å røyke sigaretter ble jeg utrolig forkjølet i løpet av den første uken. Jeg syntes det var merkelig, jeg pleier tross alt ikke å bli syk så veldig ofte, men kanskje det var en ren tilfeldighet. Ikke-røykere rundt meg forsikret meg om at det var det i hvertfall, røykeslutt er tross alt bare positiv og har ingen negative bieffekter.
Andre gangen jeg sluttet skjedde det samme. Forkjølet, vondt i halsen, rennende nese, feber, opphosting av slim, og litt til. Dette kan da ikke være ren tilfeldighet, tenkte jeg. Men jeg ble fortsatt forsikret om at det var det. Også på nett kan man lese at røykeslutt og sykdom absolutt ikke henger sammen, hvis du er syk rett etter at du har stumpet din siste røyk, så ville du nok blitt syk uansett. Med eller uten sigaretter.
Tredje gangen sluttet jeg ikke lenge, og så fort jeg merket at helsen begynte å gå nedover begynte jeg å røyke igjen. Denne gangen ble det med en liten forkjølelse. Er jeg den eneste som begynner å se et mønster her?

I’ll never be cool again

Greit, nå har jeg altså stumpet sigaretten igjen. Siden den søndagen jeg røykte min siste sigarett har jeg egentlig bare ventet på at jeg skulle bli syk, og også denne gangen tok det ikke lang tid. Lørdagen etterpå begynte jeg å føle meg dårlig, noe som resulterte i svetting og feber. Den natten badet jeg i svette mens jeg sov, men feberen var borte dagen etterpå. Nå var det vondt i halsen for alle penger. Hosting, vondt å svelge, generelt ganske slapp i kroppen.
Mandag fikk jeg det verste hosteanfallet jeg har hatt i hele mitt liv (det varte fra litt før Minnesund til Espa, selv med veiarbeidet på den strekningen, for de som er kjent på Østlandet). Kommentaren jeg fikk av noen min kjæreste snakket med i telefonen var «Du burde slutte å røyke». Siden jeg hadde det for travelt med å hoste klarte jeg ikke å svare at det var hele grunnen til at jeg holdt på å dø på det tidspunktet.
På samme kjøreturen sa øret mitt plutselig «plopp», og jeg har hatt vondt der helt siden den dagen. Spesielt kombinert med konstant hoste er det veldig irriterende å kjenne en konstant trykk på øret.
I tillegg til alt dette har jeg stive muskler og vondt i skuldrene og nakken.

Ren tilfeldighet? Nei. Jeg nekter å tro det.
Det er noe som forundrer meg med alt dette. Det eneste jeg har gjort er å kutte ut sigarettene. Jeg røyker fortsatt pipe, så jeg får i meg litt nikotin, og jeg koser meg fortsatt med tobakk. Det har jeg ikke tenkt å slutte med heller. Men hva er det da som gjør meg så syk hver eneste gang jeg slutter?
«Det er immunsystemet som blir satt ned litt fordi man opplever stress når man slutter å røyke», har jeg lest på nettet. Fin historie, men de siste to ukene har jeg vært mer avslappet enn jeg har vært på lenge, og jeg har heller ikke sluttet å røyke helt.
«REN TILFELDIGHEEEEEET!!!», skriker ca 85% av alle andre sidene på nett. Mitt svar til det er: bullshit!
«Abstinenser», sier så en liten del av søkeresultatene. Ja, greit, den kan jeg se, men hva slags abstinenser er det jeg opplever? Nikotinabstinens? Nei, jeg røyker fortsatt tobakk. Hva slags drit er det de putter i sigarettene mine som gjør meg så forbanna syk hver eneste gang jeg slutter? Jeg opplever aldri noe slikt når jeg ikke røyker pipe på en stund, eller når jeg lar være å røyke sigarer på et par måneder.

Hele denne situasjonen er bare enda et bevis for meg at sigaretter er den mest forjævlige form for røyking som finnes og at det finnes mye rart i «tobakken» man finner i en sigarett. Men det som kanskje irriterer meg mest er den informasjonen vi røykere får av anti-tobakksmafiaen og myndighetene. Eller rettere sagt: den informasjonen vi ikke får.
Vi får høre om mirakuløse endringer som folk opplever etter at de slutter å røyke. Alt er positivt, alt er fantastisk. At man må gå gjennom et par uker med forkjølelse/feber/influensalignende symptomer fra helvete nekter de å si noe om, det kunne tross alt fått folk til å tenke seg om. Det er rett og slett latterlig, barnslig, idiotisk og etisk feil. Nesten en grunn til å kjøpe meg en pakke røyk og blåse ut røyken i trynene til disse selvgode anti-røykfascister.

Egentlig skulle jeg avslutte innlegget der, men jeg kom på noen latterlige ting jeg har hørt i løpet av de siste dagene. «Du har sikkert bare abstinenser, du burde begynne å snuse, det løser sikkert problemet», er en av de.
Ja… det lureste man kan gjøre når man akkurat har gitt opp en dårlig vane og går gjennom et rent helvete er å starte med en ny dårlig vane. Og da en som innebærer at man stapper møkk i en tepose under leppen. Nei takk, tror jeg står over. Man kan si hva man vil om sigaretter, men de kommer jeg alltid til å foretrekke over snus.
Det andre utsagnet jeg har hørt var «Har du prøvd e-sigaretter?». Da knakk jeg nesten sammen av latter (tett fulgt av et spektakulært hosteanfall). E-sigaretten er resultatet av en feilslått tobakkspolitikk, en latterlig måte på å få i seg nikotin, og for meg så står den for så å si alt som er feil med denne fantastiske moderne tiden vi lever i. At e-sigaretten er dårligere for folk enn vanlige sigaretter er ikke engang grunnen til alt det – det resulterer tross alt bare i en fin slags darwinisme, og sånne ting liker jeg.

Nei, jeg kan ikke skrive om alt jeg hater ved e-sigaretten, det ville blitt et ganske langt og bittert innlegg, og dette innlegget er langt og bittert nok som det er – men det er bare en ren tilfeldighet og henger absolutt ikke sammen med at jeg har sluttet å røyke sigaretter. Ikke i det hele tatt.

La meg, før jeg avslutter dette innlegget, bare poengtere atter en gang at: nei, jeg slutter ikke å røyke. Jeg liker å røyke pipe, jeg liker å røyke en god sigar en gang i blandt, det er kun sigarettene jeg har droppet. Jeg har heller ikke tenkt å bli en typisk bitter, irriterende, forferdelig, belærende eks-røyker. Skulle det vise seg at jeg faktisk er i ferd med å bli det, eller har blitt det, så må dere gjerne si ifra sånn at jeg kan løpe til nærmeste butikk og kjøpe meg en pakke Luckies; jeg har tross alt ingen ønsker om å bli noen jeg hater.
Siden dette var et langt og bittert innlegg har dere fortjent noe for å slappe av med. Her er en god, gammel klassiker som man ikke ser på tv’en lenger (fordi «buhuhuhuhu, Langbein røyker og det er traumatiserende for våre barn og blablabla).

Neste gang får dere et piperelatert og litt mer optimistisk innlegg fra meg. Forrige helg var jeg en tur innom Sol Cigar, så jeg har noe nytt å vise dere 😉

 

Trakassering av røykere

For to uker siden skrev jeg et innlegg om røykere i arbeidslivet. Stadig flere arbeidsgivere innrømmet at de ikke ville ansette røykere, vår kjære helseminister sa at dette var et vidunderlig initiativ, og jeg lurte på hva det neste idiotiske forslaget fra disse sure eks-røykere og anti-røykfascister skulle bli. Vel, en snaue to uker senere fikk jeg svaret: arbeidsgivere gir røykfrie ansatte mer ferie.

Not cool, arbeidsgivere, not cool…

Logikken er som følgende: du kan nekte å ansette noen fordi den personen røyker, men du har ikke lov å sparke noen fordi han/hun røyker. Så, for å friste røykere som er i jobb til å slutte sier arbeidsgivere nå at man får et par dager ekstra med ferie hvis man slutter å nyte tobakk.

At det finnes plenty røykere som ikke røyker på jobb har jeg alt skrevet om i et tidligere innlegg. At Norges fremtidssyn på et røykfritt samfunn er helt på trynet har jeg også nevnt. Så la meg heller vise dere diskrimineringsloven, paragraf 5:

§ 5.Forbud mot trakassering

       Trakassering på grunnlag som nevnt i § 4 første ledd er forbudt. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende.

Kan hende at jeg overdriver litt her, men å bli nektet en stilling eller å få mindre ferie enn andre bare fordi jeg røyker virker krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende og ydmykende på meg. Sant, paragraf 4 første ledd fokuserer seg mest på etnisitet, religion, hudfarge og lignende, men den snakker også om livssyn. Mitt livssyn er at jeg skal ha den friheten til å røyke tobakk uten å bli straffet for det. Mitt livssyn er at jeg er verdt minst like mye som ikke-røykere. Det jeg vil frem til er at vi røykere blir trakassert. Vi blir trakassert av arbeidsgivere, regjeringen og en stor del av befolkningen. Vi er den siste gruppen som det er fullstendig lov å gjøre narr av, å tråkke på, å rakke ned på. I dagens samfunn er vi mindreverdige. Mindreverdige fordi vi har valgt å røyke. Et valg vi har tatt i en demokrati, et fritt land. Et land hvor vår folkevalgte sier ting som «alle skal med» og «ulike mennesker, like muligheter». De glemte visst å nevne at dette ikke gjelder for røykere.

Uansett, litt mindre ferie er fortsatt å foretrekke over tvangsarbeid, men jeg (i motsetning til regjeringen) tenker langsiktig. Fortsettelse følger…

 

Hva blir det neste?

La meg starte dette innlegget med en såkalt «reductio ad Hitlerum». Nazi-Tyskland var først ute med anti-tobakkskampanjer og røykelover. De var også de første som fant en forbindelse mellom røyking og lungekreft, så det var egentlig ikke så rart. Dessuten blir det vanskelig å vinne en krig på flere fronter når tropene dine holder på å dø av kreft eller bommer skudd på de alierte på grunn av et akutt hosteanfall.

Det var da. Nå er vi i 2012. Vi lever i et fritt land, en demokrati og, ifølge noen undersøkelser, et av verdens beste land å bo i. Norge er himmel på jord. Norge er best i likestilling.

Så hører jeg dette på NRK nyhetene: Røykere uønsket i arbeidslivet.

Ingen forklarer hvorfor, det bare er sånn. Selvfølgelig skjønner jeg at dette har noe med røykepauser og helse å gjøre. Røykere trenger visst flere sykedager enn ikke-røykere. Er dette virkelig viktigere enn kompetanse? Betyr dette at man kan si farvel til en jobb bare fordi at man liker å nyte tobakk? Og hva er en røyker egentlig?

Det er ikke lenge siden jeg begynte å røyke. Jeg kjøpte min første pakke sigaretter da jeg var 22 år. Jeg var en voksen mann, det var mitt valg. Jeg slet med stress og trengte noe å roe meg ned med, sigarettene var det enkle valget for meg. Noen uker senere kjøpte jeg min første pipe og et par kubanske sigarer. Tobakksforbruket mitt har gått opp og ned siden jeg startet. Det begynte med fire sigaretter per dag og har vært så høy som tjuefem sigaretter per dag. Hvis helsen min var dårlig, så vises det ikke på sykedagene mine. De siste fire årene har jeg brukt en egenmelding. En! Og da på grunn av influensa.

Etter nyttår har jeg prøvd å kutte ut sigarettene. På en vanlig dag røyker jeg tre-fire piper. En før jobb, en liten en på jobb hvis tiden tillater det, og to etter jobb. Den eneste grunnen til at jeg fortsatt kjøper en pakke sigaretter i ny og ne er at jeg blir bannlyst til fortauskanten når jeg drar på byen. Spesielt i dårlig vær er det ikke noe fornøyelse å forsøke å kose seg med en pipe i godt over en halvtime. Røyking er altså noe jeg gjør i fritiden min, og noe jeg kan la være et par dager hvis det skulle være nødvendig. Gjør dette meg til en røyker? Jeg antar det. Hvis noen spør meg om jeg røyker er svaret tross alt ja.

Det finnes mange pipe- og sigarrøykere som bare røyker i helgene, og kanskje en pipe eller sigar på kveldstid. Er disse røykere virkelig røykere? Å dra disse personene i samme gruppen som en-pakke-sigaretter-om-dagen-folket er det samme som å påstå at en person som nytter en atten år gammel single malt eller en god konjakk til kaffen eller et glass vin til maten er en alkoholiker. I dagens samfunn finnes det ikke noen nyanser når man snakker om bruk av tobakk. Enten så er man røyker, eller så er man ikke det. Det er svart/hvit.

Jeg er en røyker som trener et par ganger i uken, som går tur flere ganger i uken, som passer på helsen sin. Jeg kjenner også mange ikke-røykere. De sitter på hyblene eller i leilighetene sine, ser på tv- eller dataskjermen hele dagen, steker en grandis når de er sultne, drikker en flaske cola hvis de er tørste, er ute på byen to netter i uken og drikker seg fulle. Treningen de får er den turen til butikken når de går tom for pizza, cola eller potetgull. Har det seg da sånn at disse menneskene er bedre enn vi som røyker og passer på helsen våres? Eller hva med treningsnarkomanene og ytterst aktive folk som sliter med skader flere ganger i året?

Det som gjor meg mest forbannet med den nyheten jeg lenket til var at vår helseminister synes at dette er helt ålreit. Røykere er ekle mennesker med dårlige vaner og dårlig helse, de fortjener ikke en jobb. De skal gå på trygd og slite og slite og finne ut at de er så blakke på slutten av måneden at de blir tvunget til å slutte å røyke. Er det virkelig den veien vi skal gå nå? Skal vi dra denne anti-røyktrenden såpass langt?

Kan jeg da gi vår kjære helseminister et lite tips? Hvis vi skal følge den nazi-tyske veien, kan vi da ikke sette alle disse ekle, syke, late, ubrukelige, arbeidsløse røykere i tvangsarbeid på de fantastiske og velholdte veiene i vårt land? Det er ikke ideelt for oss røykere, men da får vi i hvertfall et godt og kjørbar veinett tilbake for det. Det ville vært noe det. Eller kanskje det har vært planen hele veien?

Vær så god, Norge: Oslo-Trondheim på to og en halv time. Hilsen, røykerne.

 

En gjemt verden

Piperøykere er generelt sett et avslappet folkeslag, men det som kan irritere vettet av oss på en daglig basis er de fryktinngivende klistermerkene på tobakkene våres. Pipetobakk er nemlig ikke noe vi gjemmer i lomma som en sigarettpakke, det er noe vi har på bordet, eller bak glass i skapet der vi kan ta en titt på samlingen. Før jeg ble nødt til å flytte til en liten hybel (pga av en ikke-piperelatert husbrann) sto samlingen i et vitrineskap sammen med en whiskysamling, en sigarhumidor og forskjellige typer glass. Dette var nesten mitt personlige gentlemansmuseum. Alt var fint, bortsett fra de avskyelige hvite klistermerker med stor sort skrift.
«Røyking dreper», «Røyking skader alvorlig deg og personer i din omgivelse», osv.

I dagens samfunn, der alle er opplyst og bevisst på hva som er skadelig skulle disse klistermerkene vært unødvendig, men myndighetene føler at de må opplyse folk om dette på den minst stillige måten som finnes. Mye har blitt sagt om det, så jeg skal la være å skrive mer om dette, og komme til grunnen for dette innlegget.

Mens jeg skriver dette har jeg en Peterson billiard mellom tennene mine, fylt med Ashton Consummate Gentleman (fullkomne gentleman). Mens jeg puttet tobakken i pipen så jeg at det var mer på tobakksdåsen en bare litt skrift og et stygg klistermerke, det var en hel verden gjemt under de bokstavene. Min nysgjerrighet var vekket og jeg fant frem lighteren, pipen måtte nok vente en liten stund til.

Forsiktig varmet jeg opp lokket til tobakksdåsen og klarte å pirke bort det svart/hvite helvete og der fant jeg den fullkomne gentlemannen, sittende i en god stol mens han nøt tobakken sin. I bakgrunnen skravler en gammel mann og en dame i vei. Ganske stilige greier.

Men klistermerkene skader visst ikke bare oss. Tenk å være designeren til denne etiketten. Du har gått på skole i flere år, får deg jobb, og får et oppdrag til å designe en etikett til denne tobakken. Du bruker en stund til å tenke på hva du skal lage, begynner så å tegne, det blir godkjent, og du er stolt av jobben din. Dette er noe som vil bli sett av piperøykere rundt hele jordkloden.

Så kommer myndighetene og gjemmer hele poenget med etiketten under et stort hvit klistermerke med store svarte bokstaver. Jeg skal ikke skrive at en etikett og kunst er det samme, men tenk å ha et stort hvit klistermerke på trynet til Mona Lisa med ordene «Å samle kunst koster veldig veldig mye penger». Idioti er hva det er.

Jeg har en Ashton tobakk til, Gold Rush, også med advarsel. Den dagen jeg åpner denne tobakken skal jeg gjøre det samme som jeg gjor i kveld og se hva som gjemmer seg der. Gold Rush får frem tanker om det Ville Vesten, noe helt annet enn en gruppe gentlemen. Jeg venter i spenning.

Ja, jeg handler i utlandet.